SPILLERUTVIKLING


eller i verste fall inaktivitet i frustrasjon over ikke å strekke til.


I et helseperspektiv er inaktivitet negativt, men det er det også for fotballen, og det er en sentral problemstilling i forståelsen av hva som er hva med fotball. Med utålmodighet etter suksess, som brer over oss i vårt ekstreme velferdssamfunn, kan vi miste helhetstanken for utvikling.


Hva er et talent? Ta talentbegrepet, for eksempel. Hva er et fotballtalent? Når har vi oversikten over det og hva inneholder det totale bildet som må til for å nå til topps? I spillerutvikling isolert, kunne det vært interessant å bytte talentbegrepet med ”modning”.


Uansett må den tradisjonelle forståelsen av talentbegrepet utvides, fra å inneholde basisferdigheter med ball, naturlig medfødt fysikk og blikk for spillet, til å fokusere mer på interesse, tålmodighet, treningsvilje og valg som går langt utover de taktiske valgene en spiller gjør på banen.


Et av hovedproblemene med hastverks- selektering er at den har naturlige be- grensninger for å lykkes. Mange av de fundamentale ferdighetene som er viktig for å nå til topps i en så stor internasjonal og krevende idrett, er ikke ferdigutviklet i menneskekroppen på det tidspunktet noen klubber selekterer. De er knapt påbegynt. Som selvinnsikt, relasjonell- og sosial forståelse, fysisk vekst, selvstendighet og evnen til å disponere valg for fremtidige mål. I tillegg er barn og ungdom sårbare for trygghet, lett påvirkelige av voksne, foresatte og trenere.


For et barn, er en fremtidsdrøm mer vag enn den er for en voksen med mer livserfaring. Dette er viktig å forstå i relasjonen foreldre/ barn. En felles drøm kan inneholde helt forskjellige bilder. Et barn eller en ungdom er ikke i stand til å forutse hindringer og utfordringer, eller mengde arbeid og distansen til det uttalte målet. Ja, det kan av og til forekomme en sammenblanding av mål og drøm, og da blir veien frem for lang. Her ligger nøkkelen til å knekke den koden de beste gjør til slutt, og modningen frem dit skjer i forskjellig tempo fra individ til individ.


Jeg har tidligere ropt et varsku om betydningen av de talentene og sosiale ferdighetene, som går utenpå de tekniske og taktiske. Det trente øyet kan til en viss grad se at en gitt tiåring eller tolvåring, ville oppnådd større mestring og suksess i


52


en annen idrett eller aktivitet, kanskje. Men hvilket trente øye kan forutse en tolvårings mentale og sosiale ferdigheter som enda ikke er utviklet, og som i tillegg vil være avgjørende for hvor langt denne spilleren kan nå?


Jeg undrer meg enda videre i dette spørsmålet, og lurer på om det store frafallet fra satsnings- og elitegrupper, kan skyldes det homogene og overorganiserte fokuset, og om påvirkningen i disse gruppene er helhetlig nok pedagogisk? Er fokuset for stort på å videreutvikle de smale ferdighetene som kvalifiserte til selekteringen og begrensende for kreativitet, personlig utvikling og selvbilde? Ville de få som kommer seg et stykke mot toppen likevel gjort det, uten fotballakademisk tilnærming i for ung alder?


Det argumenteres oftere fra toppen i norsk fotball for tidligere selektering, og en av trendene i dag er sentralisering av kompetanse. Noen klubber har smått begynt å signalisere at det bare er hos dem utvikling kan skje tilfredsstillende nok. Hvis denne trenden fortsetter, er jeg redd vi står ovenfor økt frafall. Vi mister både barn, foreldre og frivillige. Grunnlaget for helhetlig og bred utvikling faller bort, både for den selekterte og den ekskluderte. Og hvem skal elitegruppene spille mot for og få motstand i seriekampene? Svaret blir vel å løfte hele årganger opp et aldersnivå, og seriesystemet forskyves uten positiv effekt.


Hvem har kompetanse i dette ukjente? Hvem kan rettmessig og forsvarlig påta seg dette ansvaret på vegne av barn og foreldre? Hvem bryr seg om de mange som likevel faller fra, med knuste drømmer? Det er bingo! Hvilken formidabel oppgave for toppklubbene, som utgjør 2,4 % av alle klubber i Norge.


Heldigvis velger andre toppklubber å investere tid og krefter i sine distrikter for å styrke tilhørigheten i sitt nedslagsfelt og de får flere utviklingsarenaer enn bare i sin egen stue. Viking, Molde og Rosenborg, er eksempler på denne tankegangen. Jeg ønsker å utvide talentforståelsen til noe mer, når det gjelder spilleren, barnet og ungdommen. Nivået har blitt høyere og bredere i internasjonal toppfotball, og vi må samtidig utvide forståelsen av hva som er god påvirkning i ung alder, og hvem som bør få det.


Ta ansvar sammen Norsk fotball må jobbe for å spre kompetanse, og dele utviklingsansvaret. Vi


må fortsette å kurse trenere, utover de over 13 000 som var aktive i sine utdanningsløp i fjor. Vi må forstå at kvalitet i alle ledd er viktig. For meg blir kvalitet i bredden en fanesak. Jeg skal sammen med faglig dyktige medarbeidere, forsøke å fronte en kommunikasjon som maner til samling og fornuft, slik at flere forstår hva kvalitet på en fotballøkt er.


Å utdanne trenere er bare en liten del av kvalitetssikringen. Vi vil finne verktøy for å kartlegge kompetanse i klubbene, og utvikle den slik at den blir mer helhetlig og mindre tilfeldig fra klubb til klubb, trener til trener, fra mamma til mamma og pappa til pappa. Vi skal jobbe for å finne ut av i hvilket ledd dette budskapet stopper. Er det forbund, krets, klubb, eller trener som ikke setter dette ut i live til spilleren? Eller er det medias fokus på verdenstoppene som forrykker drømmene i siste ledd: trener/ sluttbruker?


Vi skal utfordre flytsoneforståelsen, fra å være en seilas et sted midt i den, til å nærme seg utfordringsaksen. Trivsel er ikke bare mestring, men trivsel er også utfordringer og utvikling. Jeg er også interessert i å se etter andre, motstridende budskap som stopper denne utviklingen. Er samfunnet for utålmodig til å se alle barna? Har dagens foreldregenerasjon dreid fokuset mer over på seg selv, enn tidligere generasjoner? Av og til kan pedagogikk være viktigere enn fag, i omgang med barn.


Norsk toppfotballs manglende utvikling, rimer ikke med en selvpålagt kompe- tansesuverenitet på klubbnivå. Den ligner mer på et behov om nettopp å utvikle bredere, bidra med investeringer i form av menneskelige ressurser ut i naboklubbene, sørge for at flere små og store breddeklubber får hjelp til å organisere og kvalitetssikre aktivitetene innenfor klarere rammer og konkrete sportsplaner som faktisk brukes.


Der ute er foreldre en av de aller viktigste ressursene, men de trenger mer enn interesse, høyt press og fotball på TV, for å lede 15 barn i fornuftig og utviklende aktivitet, tilpasset de enkeltes behov.


Norsk fotball har det samme behovet, og bør ha det samme målet. Økt kunnskap fra topp til bredde, og i fremtiden, fra bredde til topp, gjennom bedre spillere og trenere.


Det første vi burde ta innover oss i fellesskap, for å bedre produktet og fotballbevegelsen, er at dette henger sammen!


FOTBALLtreneren SPESIAL • NR. 1 • 2012


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10  |  Page 11  |  Page 12  |  Page 13  |  Page 14  |  Page 15  |  Page 16  |  Page 17  |  Page 18  |  Page 19  |  Page 20  |  Page 21  |  Page 22  |  Page 23  |  Page 24  |  Page 25  |  Page 26  |  Page 27  |  Page 28  |  Page 29  |  Page 30  |  Page 31  |  Page 32  |  Page 33  |  Page 34  |  Page 35  |  Page 36  |  Page 37  |  Page 38  |  Page 39  |  Page 40  |  Page 41  |  Page 42  |  Page 43  |  Page 44  |  Page 45  |  Page 46  |  Page 47  |  Page 48  |  Page 49  |  Page 50  |  Page 51  |  Page 52  |  Page 53  |  Page 54  |  Page 55  |  Page 56  |  Page 57  |  Page 58  |  Page 59  |  Page 60  |  Page 61  |  Page 62