SPILLERUTVIKLING
STERKE MENINGER: Stig Inge Bjørnebye er ny utviklingsansvarlig for barne- og ungdomsfotball i NFF og har klare tanker rundt jobben. Foto: DIGITALSPORT
En bred vei fremover for norsk fotball
Fotball er følelser og engasjement. Over hele verden samles barn, unge og voksne for å spille, snakke, debattere, puste og leve fotball. Men følelsene kan også ta kontroll over fornuften ved noen anledninger. Spillets ide handler om konkurranse. Det skal helst vinnes til slutt. Så legges det taktikk og planer for å få det til. Slik er det i alle ledd. På banen, på tribunen, i bredden og i toppen. Slik er det i TV-kanalene og avisene. Slik er også diskusjonene om spillet, og spillerutvikling er ikke noe unntak.
Av Stig Inge Bjørnebye, utviklingsansvarlig for barne- og ungdomsfotball i NFF
Jeg har ingen svar eller fasit, men jeg ønsker å invitere til mer helhetlige refleksjoner.
Jeg har fundert mye over hvorfor fotball fenger så globalt som det gjør, på tvers av kulturer og på tross av religioner. Jeg tror fotballspillet ubevisst identifiserer et menneskes livsløp. Vi tilpasser oss omgivelsene, lærer av hverandre, påvirkes av miljø, definerer våre motstandere og søker etter utvikling for oss selv og våre nærmeste.
Samfunnet påvirkes av trender gjennom kommunikasjon og utvikling. Det samme gjør fotballen. Maktfordeling flyttes etter resultater og markedsøkonomiske krefter. Noen stormakter overlever uansett. Andre er mer sårbare for klima, konkurranse, organisering og logistikk. De må skape sin egen identitet ut fra sine forutsetninger. Så er det også slik at noen trender som går for langt i jakten på suksess, kan sette andre tilbake.
Som spiller var jeg nesten sykelig opptatt av konkurranseelementet. Fra barnsben av, skulle jeg vinne alt jeg deltok i, og jeg hadde vondt for å lære meg og håndtere nederlag. Jeg konkurrerte med lagkamerater på trening og motstandere i kamp, men først og fremst konkurrerte jeg med meg selv. Hele veien gjennom karrieren var jeg opptatt av utvikling, nesten så det ble en negativ effekt av det. Det gikk ikke fort nok og jeg ble
FOTBALLtreneren SPESIAL • NR. 1 • 2012
utålmodig. Det kunne blitt min bane, jeg ble min egen største motspiller før jeg forsto at tålmodighet var nøkkelen til utvikling. Jeg fant rett og slett ingen snarveier.
En god start Den viktigste grunnen til at jeg nå vil tilbake til bredde- og barne- og ungdomsarbeid, er betydningen av en god start. Jeg ser hvor sårbart det var for meg, hvordan marginene og tilfeldighetene spilte inn. Jeg ser også hvor mye mer sårbart det har blitt. Slik som verden ellers, har fotballen i Norge, beveget seg med trendene. Fotballen er et speil av den øvrige samfunnsutviklingen. Vi har blitt utålmodige og vil fort videre, uten helt å kunne vurdere hvor vi står i dag.
I fotballdebatter på alle nivå, finner vi underliggende motiver om bedre resultater og flere seiere, og det litt brennkvikt! Det pakkes inn i forskjellige formuleringer og meninger, relevante og irrelevante sammenligninger, men problemet er forvaltningen av norsk fotball som kommer med motstridende budskap. Det oppstår misforståelser, som feies under teppet med utsagn som: - det finnes mange veier til Rom. I praksis blir dette for lite samlende for norsk fotballs bredde og utvikling. Det blir for tilfeldig.
En av misforståelsene jeg møter oftest, er at breddefotballens verdier og retningslinjer undergraver muligheten til å utvikle spillere med kvalitet, at den fremhever en slags forståelse av at det ikke er lov å være god,
at den er umoderne sosialdemokrati og hemmer all utvikling, at den ikke legger til rette for individuelle utfordringer tilpasset individuelle ferdigheter, at breddefotballen er et stillestående prosjekt med kun sosialpolitiske hensikter som å holde barn vekk fra PC og TV.
Norsk fotball er den største i idrettsbevegelsen, men helseperspektivet er bare en konsekvens og ikke et overordnet mål. De fleste som spiller fotball, gjør det i jakten på den gode opplevelsen sammen med laget. Det er ikke slik at motivet er lavere blodtrykk, slanking eller fysisk aktivitet. Det er bare en konsekvens som er positiv.
Fotball er innlevelse, og den spilles av så mange fordi ideen om å angripe sammen, score mål og begrense motstanderens muligheter til å gjøre det samme, passer oss som individer. Vi er sosiale dyr, og er avhengig av hverandre for å få ut vårt eget potensial. Hele norsk fotball må spille på lag for å involvere flere. Da mener jeg ikke at det første vi skal jobbe med er økt rekruttering, før vi er skikket til å ta imot, men sterkere involvering av dem vi allerede har på plass. Gjennom kvalitet kan vi sikre rekrutteringen, og minske frafallet.
Fordi følelsene og det gjenkjennelige i vår identitet er så stor, blir tanken om tidlig selektering etter ferdigheter, oppfattet som ekskludering av barn. Behovet for det sosiale perspektivet blir utfordret, og i det travle statussamfunnet velges en annen aktivitet,
51
Page 1 |
Page 2 |
Page 3 |
Page 4 |
Page 5 |
Page 6 |
Page 7 |
Page 8 |
Page 9 |
Page 10 |
Page 11 |
Page 12 |
Page 13 |
Page 14 |
Page 15 |
Page 16 |
Page 17 |
Page 18 |
Page 19 |
Page 20 |
Page 21 |
Page 22 |
Page 23 |
Page 24 |
Page 25 |
Page 26 |
Page 27 |
Page 28 |
Page 29 |
Page 30 |
Page 31 |
Page 32 |
Page 33 |
Page 34 |
Page 35 |
Page 36 |
Page 37 |
Page 38 |
Page 39 |
Page 40 |
Page 41 |
Page 42 |
Page 43 |
Page 44 |
Page 45 |
Page 46 |
Page 47 |
Page 48 |
Page 49 |
Page 50 |
Page 51 |
Page 52 |
Page 53 |
Page 54 |
Page 55 |
Page 56 |
Page 57 |
Page 58 |
Page 59 |
Page 60 |
Page 61 |
Page 62