SPILLERUTVIKLING fasinerende. Men hva kan vi gjøre med det?
Kunnskapsøving. Den største forskjellen på de ovennevnte toppidrettsatletene sammenlignet med våre toppidrettsutøvere er at Dale Oen & Co driver med kunnskapsøving, mens vi i vår praksis i altfor stor utstrekning driver med tradisjonell øving. Kunnskapsøving er en forutsetning og en dyd av nødvendighet for å oppnå en kontinuerlig utvikling i voksen alder. Dette innebærer at vi bør glemme de ”hemmelige og usynlige kodene” og heller starte jakten på de små eller viktige detaljer. Øving og repetisjon er noe av det kjedeligste som finns, dersom man ved hver utførelse bare skal gjøre så godt en kan. Dette resulterer i motivasjonssvikt og tidlig stagnasjon. Utfordringen ligger i å skape et lidenskapelig forhold til det man holder på med! Lidenskap er noe vi utvikler gjennom opplevelse, utforskning og læring. Kunnskap og innsikt har en personlig verdi og bidrar til å skape forståelse og positive opplevelser. Mens læring resulterer ofte i ny læring, økt nysgjerrighet og nye mestringsfølelser. Den store forskjellen mellom øving og kunnskapsøving er at tradisjonell øving er en ”fysisk prosess” der fokuset er på utførelser, repetisjoner og resultat. Mens kunnskapsøving er en ”kognitiv prosess” som man ånder og lever for, og der fokuset er på oppgaver, eksperimentering, kunnskapsutvikling og løsningsmuligheter. Drivkraften er gjerne bildet av de ekstreme gode prestasjonene man kan oppnå i fremtiden, dersom man er smart og tålmodig nok til å finne de riktige nøklene. Dette gjør at prosessen i seg selv blir så fascinerende og givende. Og viktigere enn sluttresultatet. Sluttresultatet får da bli som det blir, for uansett så kan ingen gjøre det bedre enn sist beste! Golfsportens rekruttering av utøvere innen de godt voksnes rekker er et godt eksempel på at kunnskapsøving ikke nødvendigvis trenger å ha sammenheng med utøvernes nivå…
Driblesvakhet. Som spiller var dribling en ferdighet jeg aldri mestret godt nok i forhold til mine ambisjoner. Tidlig i karrieren mistet jeg også ballen for ofte spesielt internasjonalt, uten at jeg egentlig visste hvorfor. I følge den tradisjonelle fremstillingen hadde jeg kanskje ikke noe stort «talent» for å bli en god dribler? En åpenbaring, og et stort øyeblikk, skjedde i Nürnberg under den siste treningen før juleferien i 1986. Da oppdaget jeg som førsteangriper i en 1 mot 1 situasjon mot Stefan Reuter, under vår interne five-a-side konkurranse, at han bare stod og ventet på meg på det litt glatte underlaget. Jeg
FOTBALLtreneren SPESIAL • NR. 1 • 2012
førte jo ballen for langt foran kroppen!!! Var det der utfordringen lå? Med dette som utgangspunkt var situasjonen en helt annen. Min utfordring var at forutsetningene trolig aldri har vært gode nok for å kunne bli en god dribler. Da var det bare å se og lære av de mange gode spillerne i Bundesligaen. Som forsvarsspiller var det ikke så viktig på det tidspunkt å bli en god dribler, men å øke ballsikkerheten og bli en bedre pasningspiller spesielt i det oppbyggende spill. Å bli en bedre kontringsspiller var også et mål. Etter at analysene var gjennomført var oppskriften klar: • Korte ned på steglengden slik at ballen kom nærmere kroppen!
• Passe på, spesielt i trange situasjoner, og ta seg litt bedre tid og tidvis ”å løpe med” ballen istedenfor å berøre den ved hvert steg!
• Skrå/sidestille seg i forhold til ballen, noe som bedret forutsetningene for retningsendringer sideveis. Dette reduserte også risikoen for å komme for nær motspiller. Dette gjorde at jeg også i trange situasjoner slapp å bekymre meg for å miste ballen, fordi da kunne jeg alltid sette inn kroppen mellom ballen og motspiller.
Med disse enkle og effektive virkemidlene klarte jeg i løpet av relativt kort tid å løfte mitt offensive spill til et nytt og høyere nivå. Men hva om jeg hadde lært dette i barndommen? Ville jeg da blitt en god dribler og kanskje en like god offensiv spiller som en defensiv? Denne oppdagelsen har naturligvis vært med på å prege min tro og grunninnstilling i forhold til ferdighetslæring og ferdighetsutvikling. For: «Det enhver person i verden kan lære kan nesten alle mennesker lære, hvis de får tilrettelagt vilkårene for læring!» (Benjamin S. Bloom, Pedagogikkforsker)
Spesifisitetsprinsippet. En holdning som er forankret innen fotballen er en sunn skepsis i forhold til ”utvanning” av vår idrett spesielt i treningshverdagen. Vi driver med fotball, og da kan vi naturligvis ikke benytte tiden på alt mulig annet som forhåpentligvis vil gi bedre resultater. Da må vi nødvendigvis spille mye fotball! Dette er i utgangspunktet en fornuftig og sunn holdning. Det som er den store utfordringen er å finne ut av og implementere de viktige detaljene, samt det viktigste av det viktige fra andre områder. Å oppdage de viktige detaljer eller nøkler som vil gi en akselererende utvikling bør være en ambisjon, men er som mye annet som er uoppdaget både en krevende og tidkrevende øvelse...
Begreper. I forbindelse med utarbeidelsen av min Trener-III oppgave ”Individuell taktikk: 1. forsvareren, ben og kroppsstillinger, fordeler og ulemper” i 1996/97, opplevde jeg en ny og litt merkelig problemstilling. Innledningsvis kom jeg frem til at det ikke var mulig å formidle budskapet verken i teori eller praksis uten å utarbeide nye begreper. På det tidspunkt var det opplest og vedtatt at førsteforsvareren skulle skråstille mot en rettvendt førsteangriper. Men dette læringsmomentet måtte være en sannhet med store modifikasjoner, fordi trolig ”alle” fikk med seg at spillere på toppnivå løste disse situasjonene med hell på ulikt vis! Min største overraskelse var at begrepet ”valg av teknikk” ikke var et tema eller et begrep i følge mine nevnte referanser. Dette er nok et eksempel på den tradisjonelle rett eller gal holdningen som har dominert innen fotballen. Men hvor stammer den fra? Er den blitt kulturelt forankret gjennom vår gamle tradisjon der spillerne skulle utføre det som treneren sa? For trenerens ord var lov, og ferdig med det! Å diskutere med treneren i gamle dager var uhørt, for da ville han tape både ansikt og autoritet. Heldigvis er vi kommet videre. I dag er kunnskapen på et mye høyere nivå og kulturen har endret seg, men hvor langt har vi egentlig kommet på dette området?
Begrepsutvikling. Vi har i de senere år hatt større fokus på teoretiske begreper, begrepsdefinisjoner og begrepenes innhold. Og det er bra for å tilrettelegge for faglig utvikling og god kommunikasjon spesielt mellom trenere! Men har vi kanskje glemt det viktigste? Hvor langt har fotballen kommet når det gjelder å utvikle begreper som er tilpasset den praktiske undervisning innen utvikling av basisferdigheter? Har vi tenkt på behovet for spesifikke begreper, som også spillerne forstår, for å kunne formidle vårt budskap? En annen utfordring i toveis kommunikasjonen mellom teori og praksis både faglig og begrepsmessig er at de bør matche hverandre!! Nasjonalt bør målet være å utvikle en profesjonell ”verktøykasse” og et felles begrepsutviklingsapparat, og oppgradere begrepene etter hvert som kunnskapen utvikler seg! Dette vil bidra til økt bevissthet og forbedret kvalitet innen spillerutvikling og trenerutdanning!
Trenerbasert spillerutviklingsmodell. Dagens spillerutviklingsmodell bygger på at det er treneren som skal lære spilleren ferdigheter. Treneren er naturligvis viktig ressursperson i spilleres utvikling, men et kjernespørsmål er om trenerens rolle og innflytelse er overvurdert i forhold
17
Page 1 |
Page 2 |
Page 3 |
Page 4 |
Page 5 |
Page 6 |
Page 7 |
Page 8 |
Page 9 |
Page 10 |
Page 11 |
Page 12 |
Page 13 |
Page 14 |
Page 15 |
Page 16 |
Page 17 |
Page 18 |
Page 19 |
Page 20 |
Page 21 |
Page 22 |
Page 23 |
Page 24 |
Page 25 |
Page 26 |
Page 27 |
Page 28 |
Page 29 |
Page 30 |
Page 31 |
Page 32 |
Page 33 |
Page 34 |
Page 35 |
Page 36 |
Page 37 |
Page 38 |
Page 39 |
Page 40 |
Page 41 |
Page 42 |
Page 43 |
Page 44 |
Page 45 |
Page 46 |
Page 47 |
Page 48 |
Page 49 |
Page 50 |
Page 51 |
Page 52 |
Page 53 |
Page 54 |
Page 55 |
Page 56 |
Page 57 |
Page 58 |
Page 59 |
Page 60 |
Page 61 |
Page 62