skulle komme som steinkaker, kan det nesten se ut som de norske plateselskapene i november 1957 har blitt enige om at markedet var for lite til å holde liv i to formater, og sluttet å gi ut utenlandske artister på titommer nærmest over natta.


1957-slippet: Odeon, H-M-V og Columbia kom med lilla label og gullskrift, M-G-M med gul label og svart skrift.


CARL M. IVERSEN Ifølge Mikkel Aas-boka Spilletid var Carl M. Iversen opprinnelig trekkspiller, og fikk agentur på en- gelsk Columbia allerede i 1928. Han ansatte noen år senere sin svoger Oscar Frogh, som drev firmaet videre etter Iversens død i 1938. Firmaets opprinnelige navn Carl M. Iversen skal ha blitt endret til Iversen & Frogh allerede i 1931, men har levd videre som varemerke, ikke minst takket være at det står trykt bakpå noen millioner singlecovere med 10 Topper-bakside.


VALUTARESTRIKSJONER


Da formatskiftet kom hadde Iversen & Frogh agentur på bl.a. EMI-labelene Columbia, M-G-M, His Master’s Voice, og Odeon/Parlophone. På denne tiden var det fortsatt strenge valutarestriksjoner i fattiglandet Norge – det var bare drøye ti år siden krigen, og ennå tjue år før oljerikdommen skulle snu opp ned på livene våre – og det skapte visse problemer for platebransjen. Å føre valuta ut av landet var ikke lett å få tillatelse til, og hvordan skulle man da få importert luksusvarer som plater? Kanskje det å importere råvarer for å produsere dem selv var enklere. Uansett ble løsningen å samar- beide med nabolandene, nærmest i en form for naturalhusholdning. Jeg har fått to versjoner av denne historien, én fra 78-plateekspert Tom Valle, og én fra Spilletid. Begge forteller at norskpressede plater ble brukt som betalingsmiddel til svenske og danske plateselskaper, i bytte bl.a. mot opptakstid i studio.


COLOUR-HITS Det brå formatskiftet, iallfall for Iversen & Froghs del, kan ha skyldtes en samproduksjonsavtale med Sverige og Danmark. Iallfall ser det ut som samtlige av selskapets internasjonale utgivelser ble distri- buert også til Sverige og Danmark fra samme øyeblikk som de gikk over til 45-formatet før jul 1957. Et snaut år senere, høsten 1958, ble platene fargekodet som ”Colour-Hits”: Odeon & Parlophone på blå vinyl, M-G-M på grønn vinyl, His Master’s Voice på rød vinyl og engelsk Columbia på gul vinyl. (Men ikke Capitol – altså finnes det ingen ”gamle, gule plata med Beach Boys...”)


Connie Francis’ Stupid Cupid var en av platene som først kom med svart vinyl, deretter grønn.


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10  |  Page 11  |  Page 12  |  Page 13  |  Page 14  |  Page 15  |  Page 16  |  Page 17  |  Page 18  |  Page 19  |  Page 20  |  Page 21  |  Page 22  |  Page 23  |  Page 24  |  Page 25  |  Page 26  |  Page 27  |  Page 28  |  Page 29  |  Page 30  |  Page 31  |  Page 32  |  Page 33  |  Page 34  |  Page 35  |  Page 36  |  Page 37  |  Page 38  |  Page 39  |  Page 40  |  Page 41  |  Page 42  |  Page 43  |  Page 44  |  Page 45  |  Page 46  |  Page 47  |  Page 48  |  Page 49  |  Page 50  |  Page 51  |  Page 52  |  Page 53  |  Page 54  |  Page 55  |  Page 56  |  Page 57  |  Page 58  |  Page 59  |  Page 60  |  Page 61  |  Page 62  |  Page 63  |  Page 64  |  Page 65  |  Page 66  |  Page 67  |  Page 68  |  Page 69  |  Page 70  |  Page 71  |  Page 72  |  Page 73  |  Page 74  |  Page 75  |  Page 76  |  Page 77  |  Page 78  |  Page 79  |  Page 80  |  Page 81  |  Page 82  |  Page 83  |  Page 84  |  Page 85  |  Page 86  |  Page 87  |  Page 88  |  Page 89  |  Page 90  |  Page 91  |  Page 92  |  Page 93  |  Page 94  |  Page 95  |  Page 96  |  Page 97  |  Page 98