Denne LP-en burde ha toppet alle verdens salgslister, noe den selvfølgelig ikke gjorde, og da ikke bare på grunn av at Dark Side of the Moon kom samme år, men den kravlet seg i alle fall inn på en 20. plass på de britiske lister. Terningkast seks!


Mer eller mindre den samme besetningen durte i vei på den samme motorveien med det som er blitt kalt ”KC’s renewed sense of purpose”, og spilte inn nok et fabelaktig album, Starless and Bible Black. Jamie Muir hadde som nevnt forlatt King Crimson til fordel for en annen type åndelighet i Tibet, men William (Bill) Bruford kompenserte for dette på rytmeinstrumenter på en mer enn utmerket måte:


Tekstene ble igjen skrevet av den mystiske Palmer- James. Nok et komplett Crimson-album som balanserer mellom det heavy og rå, samt det sarte og vakre, med den vanlige dosen innovativt, sært og eksperimentelt. Åpningskuttet The Great Deceiver, er en gitarorgie av en låt med King Crimsons særegne riff, Lament er en flott melodi som bare bygger og bygger, og The Night Watch ble ansett å ha såpass kommersiell appell at den ble sluppet som single, men den gang ei! Side to var av den litt mer eksperimentelle art, men nettopp det: altså art, eller kunst som det heter på norsk, stor idrett, mine damer og herrer, og nok et soleklart sekserkast på terningen.


Som de fleste har skjønt var Robert Fripp en intellektuell særling med sin absolutte dose fikse ideer, og han var vel ikke alltid like lett å samarbeide med!?! Fripp hadde etter hvert blitt mer og mer opptatt av å jobbe i ”small, intelligent units”, som han selv uttrykte det. Dette var aktive og gode tider for King Crimson, og allerede samme år spilte den lille, intelligente enheten inn nok et monumentalt album: Red. David Cross opptrådte på dette, men nå bare som assosiert gjestemusiker, mens Palmer-James fremdeles forfattet tekster et eller annet sted ute i kulissene, slik at King Crimson nå bare var å betrakte som en trio bestående av Fripp, Wetton og Bruford.


Den lille intelligente enheten til tross, det er både hyggelig og interessant å konstatere at Fripp innhentet hjelp av såpass mange tidligere bandmedlemmer og assosierte til dette som skulle vise seg å bli King Crimsons siste album på 7 år.


Red er nok en gang bare glimrende, men å beskrive


Starless and Bible Black (1974) Palme Island ILPS 9275 Strukturert utbrettscover med lyrikk innerpose. Matriser: ILPS 9275 A 2M/ B 3M Sean, Ray (A-3U/ B-3U) 1A. The Great Deceiver 2A. Lament 3A. We’ll let You Know 4A. The Night Watch 5A. Trio 6A. The Mincer 1B. Starless and Bible Black 2B. Fracture


David Cross – Violin, Viola, keyboards Robert Fripp – Guitar,mellotron, devices John Wetton – Bass & voice Bill Bruford – Percussives


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10  |  Page 11  |  Page 12  |  Page 13  |  Page 14  |  Page 15  |  Page 16  |  Page 17  |  Page 18  |  Page 19  |  Page 20  |  Page 21  |  Page 22  |  Page 23  |  Page 24  |  Page 25  |  Page 26  |  Page 27  |  Page 28  |  Page 29  |  Page 30  |  Page 31  |  Page 32  |  Page 33  |  Page 34  |  Page 35  |  Page 36  |  Page 37  |  Page 38  |  Page 39  |  Page 40  |  Page 41  |  Page 42  |  Page 43  |  Page 44  |  Page 45  |  Page 46  |  Page 47  |  Page 48  |  Page 49  |  Page 50  |  Page 51  |  Page 52  |  Page 53  |  Page 54  |  Page 55  |  Page 56  |  Page 57  |  Page 58  |  Page 59  |  Page 60  |  Page 61  |  Page 62  |  Page 63  |  Page 64  |  Page 65  |  Page 66  |  Page 67  |  Page 68  |  Page 69  |  Page 70  |  Page 71  |  Page 72  |  Page 73  |  Page 74  |  Page 75  |  Page 76  |  Page 77  |  Page 78  |  Page 79  |  Page 80  |  Page 81  |  Page 82  |  Page 83  |  Page 84  |  Page 85  |  Page 86  |  Page 87  |  Page 88  |  Page 89  |  Page 90  |  Page 91  |  Page 92  |  Page 93  |  Page 94  |  Page 95  |  Page 96  |  Page 97  |  Page 98