likte kanskje ikke så godt den ”nervøse energien” den gang, mer speed enn hasj for å si det sånn, men nå innser jeg at alt var ved det utmerkede gamle! De gode melodiene, det forvridde og overraskende, spilleferdigheten og perfeksjonismen, og ikke et eneste svakt øyeblikk. Jeg hører på Dicipline i skrivende stund, og er så rørt at jeg nesten er på gråten, og nøler ikke med å kåre den til verdens mest undervurderte skive! Platesamlere i alle land foren eder; gå hen og kjøp!!!
Fripp hadde alltid mange jern i ilden! Like før eller etter (?) spilte han inn en LP med en ung punkegruppe, The League of Gentlemen (EG Records 2311 064, 1981). Også et knallsterkt album som like gjerne kunne vært King Crimson, og som herved anbefales sterkt. Også ”nye” King Crimson skyndte seg fort,
og året etter ble et nytt album sendt ut på markedet:
Da Beat kom i 1982 tror jeg at jeg spilte den en gang, eller noe sånt! Tenkte at dette høres bare sånn passelig ut og får spille den mer seinere. ”Mer seinere” har dessverre ikke blitt før nå, men nå har den til gjengjeld stått på kontinuerlig noen dager. Og Beat er glimrende, den (også)! Kanskje den kjedeligste tittel og cover av samtlige Crimson LP-er (til tross for at den er rosa inni singlecoveret) men musikken står ikke tilbake for noen. Når man snakker om nervøs energi, så hør for eksempel på Neurotica, både nevrotisk og vakker og veldig Crimsonsk på en gang! Men det representerer ingen stor forandring fra Dicipline, og det samme må sies om terningkastet; nok en sekser.
Og så kom vi til det herrens år 1984, og til tross for George Orwells dystre spådommer så menneskeheten seg i stand til å lansere enda en King Crimson LP, selv om den skulle bli den siste på 11 år; Three of a Perfect Pair:
Etter en rød og en blå kom det siste av dette trekløveret med gult cover. Og et trekløver var det, for alle tre LP-ene var nokså konsistente og representerte ingen store forandringer fra hverandre. Dette var vel litt synonymt for ”nye” King Crimson, alle LP-ene var av en jevn, knallgod kvalitet, men hadde kanskje ikke den gamle variasjonen internt på hver LP. Uansett, på Three of a Perfect Pair (god tittel, forresten) er King Crimson kanskje til tider bortimot kommersielle, men så tar de til gjengjeld også et tilbakeblikk og avslutter LP-en med Larks’ Tongues in Aspic, Part III. Men av 80åras tre King Crimson LP-er var kanskje dette den minst gode? Terningskast 5? Uansett var det nå
Beat (1982)
EG Records EGLP 51 Blått singlecover (rosa inni) med blå lyrikk innerpose 1A. Neal and Jack and Me 2A. Heartbeat 3A. Sartori in Tangier 4A. Waiting Man 1B. Neurotica 2B. Two Hands 3B. The Howler 4B. Requiem
Three of a Perfect Pair (1984) EG Records EGLP 55
Gult singlecover med lyrikk innerpose 1A. Three of a Perfect Pair 2A. Modelman 3A. Sleepless 4A. Man with an Open Heart
Page 1 |
Page 2 |
Page 3 |
Page 4 |
Page 5 |
Page 6 |
Page 7 |
Page 8 |
Page 9 |
Page 10 |
Page 11 |
Page 12 |
Page 13 |
Page 14 |
Page 15 |
Page 16 |
Page 17 |
Page 18 |
Page 19 |
Page 20 |
Page 21 |
Page 22 |
Page 23 |
Page 24 |
Page 25 |
Page 26 |
Page 27 |
Page 28 |
Page 29 |
Page 30 |
Page 31 |
Page 32 |
Page 33 |
Page 34 |
Page 35 |
Page 36 |
Page 37 |
Page 38 |
Page 39 |
Page 40 |
Page 41 |
Page 42 |
Page 43 |
Page 44 |
Page 45 |
Page 46 |
Page 47 |
Page 48 |
Page 49 |
Page 50 |
Page 51 |
Page 52 |
Page 53 |
Page 54 |
Page 55 |
Page 56 |
Page 57 |
Page 58 |
Page 59 |
Page 60 |
Page 61 |
Page 62 |
Page 63 |
Page 64 |
Page 65 |
Page 66 |
Page 67 |
Page 68 |
Page 69 |
Page 70 |
Page 71 |
Page 72 |
Page 73 |
Page 74 |
Page 75 |
Page 76 |
Page 77 |
Page 78 |
Page 79 |
Page 80 |
Page 81 |
Page 82 |
Page 83 |
Page 84 |
Page 85 |
Page 86 |
Page 87 |
Page 88 |
Page 89 |
Page 90 |
Page 91 |
Page 92 |
Page 93 |
Page 94 |
Page 95 |
Page 96 |
Page 97 |
Page 98