med en nesten obskøn presisjon’. Slik skildrer han den første kneika. Seinere skulle han ikke se stort. Den dagen Knausgård gikk på Sandhornet, for mer enn ti år siden og før den voldsomme Min kamp-berømmelsen, lå fellet innhylla i skyer. Han var på toppen, men så verken fellet han besteg eller utsikten fra toppen. Over tregrensa flater terrenget ut. Jeg går over myrer, hopper over små dammer, forsøker å finne tørre veier over de våteste partiene. Lenger opp i fellsida blir det brattere igjen. Store snøflekker dekker tidvis stien. Jeg må finne andre veier opp og forbi. Knausgård så ikke så mye, men fraværet av utsikt stimulerte andre sanser hos han, spesielt hørselen: ’Jeg hørte tydelig gnissingen i klærne til de andre, steinene som knaste under trykket fra støvlene, den plutselige knurringen fra en rype i nærheten. Bruset fra bekken som steg og sank alt ettersom vi nærmet eller fernet oss. Det var som å gå i en drøm, tenker jeg nå.’


For meg er det altoverskyggende viktig å kunne se når jeg er på topptur. Da får det bare være at synet oſte undertrykker de andre sansene. Jeg hadde avlyst min egen tur dersom Sandhornet hadde vært dekt av tåke. På toppen skriver jeg navnet mitt i boka som ligger i en boks i varden. Jeg ser Hurtigruta er på vei inn til Bodø hvor jeg starta for to dager siden, jeg ser fell i alle retninger, noen med snø på, jeg ser sandstrender, jeg ser veier og bebyggelse. En varmedis ligger over hele området. Uten den hadde jeg sikkert sett Lofotveggen. Jeg setter meg på en flat steinhelle like under toppen, spiser de medbrakte brødskivene og skuer utover mot sør. Mens jeg sitter i steinura, undrer jeg meg på hva det er som driver meg til topps. Hvorfor gidder jeg? Det enkle svaret er utsikt. Det dreier seg om en følelse av å kunne ’se alt’, få oversikt over den geografiske virkeligheten jeg befinner meg i, se hvor jeg har vært, hvor jeg skal, hvor steder ligger i forhold til hverandre. Alt blir annerledes når du ser et landskap fra en ny vinkel. Samtidig er det også et element av mestring, å være fysisk i stand til å nå topper, på et vis beherske naturen.


Når jeg kommer tilbake på campingplassen har ryktet om min lille topptur-ekspedisjon spredt seg. Jeg skjønner at dette er en tur de faste gjestene gjør høyst en gang i året, helst sjeldnere. Folk vil høre om turen. Et spørsmål gjentar seg: Hvor lang tid brukte du opp? Jeg begynner å tru at det er en test for hva denne søringen duger til. Jeg opplyser om tida og høster anerkjennende nikk.


- Du er i god form du, fastslår en av dem.


Ja, jo, tenker jeg. Ikke så galt. Men det spørs om det går an å gå på eller sykle med disse beina i morgen.


Jeg rasker med meg sakene mine, og drar på besøk til Trygve Førde. Han bor på et lite, velholdt småbruk i Horsdal, rett ved fergeleiet over til fastlandet. - Velkommen til verdens midtpunkt, sier han når jeg triller inn på gårdsplassen, og


14


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10