byr på et glass hjemmelagd rabarbrasaſt som nettopp er ferdig. Den søte saſta gir blodsukkeret mitt en etterlengta opptur.


Trygve vokste opp i Horsdal. Som femtenåring vant han kampen med mora si om å få lov til å dra på sjøen. Aberet var at han ikke kunne komme tilbake før det var gått ei stund. Den stunda varte og rakk. Han bodde både i Bodø og Oslo. Han skiſta fra den ene spennende jobben til den andre med om lag ti års mellomrom. Tankene om å vende hjem var der en gang iblant. Førti år etter han dro, fikk han en jobb han ønska seg ved Saltstraumen, en times kjøretur unna. Da var tida moden for å returnere.


- Her vokste jeg opp. Her er røttene mine. En tanke slår meg. Er det noe trygt i det å vende tilbake til der man starta? Kanskje, reflekterer han.


Nærhet til nydelig natur. Det var en viktig grunn for Trygve til å se seg hjemover. Men også menneskene, og kanskje også synet på mennesker, drev han vekk fra hovedstaden.


- I Oslo er folk noe man har for mye av. Det er køer, det er ikke plass til alle. Her er folk en ressurs man ser på med velvilje. Og er det en kø, så har du noen å snakke med mens du venter. Her kan jeg leve et tilbakelent liv, ikke noe statusjag, ingen bilkøer.


Han smiler med hele ansiktet, som om han blir glad av å tenke på valget han har gjort. Jeg spør om Elias Blix. Hva slags forhold har Trygve til han?


- Vi pugga Blix sine salmer i skolen. Lærerne evna ikke å gjøre tekstene hans til våre. Derfor oppdaga jeg ikke Blix før i voksen alder. Nå er jeg stolt over at det var her han fant inspirasjon. Kanskje det var bra at han ikke kom hjem igjen. Da hadde han nok ikke skrevet så bra og lengselsfullt.


Kanskje har det også noe med at det tar tid å bli en profet, spesielt i eget land. I 2011 markeres 175-årsdagen for Blix.


- Ved forrige jubileum var stemninga for Blix ok. Nå er den euforisk, mener Trygve.


Trygve har passert sytti, og har vært pensjonist noen år. Nå pusler han med store og små prosjekter. Fotografering, spesielt det å fange inn landskaper, er den mest spennende hobbyen. Han holder utstillinger, selger bilder og hyres inn til bestillingsoppdrag. Noen av bildene hans henger rundt om i huset. Han skrur på spottene i taket for at bildene skal komme til sin rett. Jeg ser at de er tatt av en mann som liker å være ute, med tålmodighet til å vente på det rette lyset, det rette øyeblikket, den rette stemninga. Ferga mi fra Horsdal til Sund er på vei inn. Den er min eneste sjanse til å komme meg videre de nærmeste tjue timene. Trygve ønsker meg lykke til på ferden. Låra protesterer, men jeg kommanderer dem til ytterligere innsats.


15


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10