FØRSTE STOPP: Saltstraumen er et naturlig første stopp. Børvasstindene i bakgrunnen ser ut til å ta tilværelsen med stoisk ro.


En liten time seinere står jeg nede ved Saltstraumen. Hele sundet er som ei kokende gryte der enorme mengder vann flyter i høy hastighet. En høy, summende hvesing fra vann i bevegelse dominerer lydbildet totalt. Bortsett fra en plastbåt med kraſtig motor som suser gjennom sundet, har jeg straumen helt for meg sjøl. Jeg er også den eneste gjesten på Kafe Kjelen, der jeg velger Dykkeburger av sei, hyse og torsk. Servitøren forteller at turistsesongen ikke er helt i gang ennå.


- Han er fin i dag, sier hun. ’Han’ er straumen, skjønner jeg raskt. Saltstraumen har rykte på seg for å være et sted der fisken biter hyppig. Jeg spør om tips til en bra plass. - Prøv på den andre sida av brua, men vent til straumen er på vei inn, er rådet jeg får.


I fiskernes verden er jeg en glad amatør. Før avreise kjøpte jeg fiskestang, den første i mitt trettifem år lange liv. Og stanga er umiddelbart en suksess. I løpet av femten minutter har jeg fått to småsei opp på land, til sammen en passende middag. Noen jubelrop fra en båt midt i sundet tyder på at jeg ikke er den eneste i området med fiskelykke. Jeg har lyst til å fiske mer, men lar det være. Ingen vits i å fange fisk jeg ikke kan spise. Catch and release, fang og slipp ut, kunne kanskje vært en ide. Men ikke for meg. Når jeg ferner en krok fra kjeſten på en fisk, så dør den.


Når jeg sykler videre blir jeg påmint av skiltinga at jeg befinner meg på en vei 8


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10