råde, eventuelt den smartestes rett. De lirer av seg noen hjerteskjærende klagerop, nesten som katter. Det er akkurat som om de sier: ’Vær så snill å gi meg litt mat, jeg er så sulten!’ Det tynnes i rekkene når de forstår at det ikke er mer å hente, men de ivrigste holder stand en halv time etter at jeg har spist ferdig. Jeg spiste mye sei i barndommen, kanskje litt for mye. Jeg har i hvert fall ikke spist mye av det i voksen alder. Nå er det så lenge siden sist at jeg knapt husker smaken. Jeg koker opp vann og lar seien trekke i det varmet vannet noen minutter. Imens lager jeg potetstappe. Når fisk og stappe er ferdig, salter og peprer jeg som om jeg skulle være redd for de opprinnelige smakene. Det blir et enkelt, men riktig smakfullt måltid. Jeg slås av hvor stas jeg syns det er å ha fanga sin egen mat. Kanskje er det noen jeger- og sankergener som fortsatt er virksomme? Det er ikke så mange generasjoner siden de fleste mennesker skaffa føden sin på egen hånd.


***


Det blafrer svakt i den oransje teltduken. Klokka nærmer seg sju neste morgen, men det er allerede lenge siden jeg våkna. Inni teltet opplever jeg lyset nærmest like sterkt som i en tannlegestol. At det skulle være lyst hele natta på disse breddegrader, kom på ingen måte som en overraskelse. Men jeg må ha fortrengt hvor vanskelig jeg har for å sove når det ikke er mørkt. Jeg minnes at jeg teipa opp svarte søppelsekker foran soveromsvinduet om sommeren det året jeg bodde i Bodø. ’Søring’, lo kollegene mine hjertelig da jeg kom på jobben med røde øyne. Jeg kravler meg ut av soveposen, kler på meg, vasker ansiktet i en bekk like i nærheten, smører meg et par skjeve blingser. Jeg ser ingen skyer, sola får fellveggene på den andre sida av forden til å glitre. Det er så varmt at jeg slår fra meg tanken på å koke opp noe varmt å drikke til frokosten.


Dagen på sykkelsetet starter med en real oppoverbakke. I flere kilometer sliter jeg meg oppover. På den andre sida av toppen suser jeg ned mot forden i førti kilometer i timen, og med et kaloriforbruk nær null. Tårene spruter. Snart kommer jeg til Kjellingstraumen. To massive, firkanta betongportaler på brua over sundet gir meg assosiasjoner til kommunistisk byggeskikk. Jeg bestemmer meg for å prøve fiskelykken under brua. Stien ned til fiskeplassen er så gjengrodd og så full av elgbæsj at jeg anser muligheten for å møte elg som langt større enn å treffe folk. Fangst er det dårlig med, kun en liten torsk som mot alle odds overlever avkrokinga mi, og som jeg dermed lar få friheten tilbake.


På Kjøpstad noen kilometer lenger sør er det tid for turens første omvei. Jeg tar av fra fylkesvei 17, og sykler over brua til Sandhornøy. Jeg har to klare mål med avstikkeren ut hit. For det første vil jeg bestige Sandhornet, dernest vil jeg prøve å finne ut mer om en mann ved navn Elias Blix, på wikipedia omtalt som teolog, og etter hvert professor, politiker og salmedikter. Jeg mener å ha hørt navnet før, men


10


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10