som solgte lite og som opplaget er kjent på, er The long and winding road, og den ble det laget 3.000 av. Min gjetning er at opplaget på første Rock and roll music har vært noe lavere, I’ll follow the sun likt eller litt lavere, mens lilla Michelle har vært omtrent likt (eller en tanke høyere). For ordens skyld: Dette er spekulasjoner, tallene kan godt være helt på jordet.
Nå ble Michelle en monsterhit, og gikk ganske kontant opp til toppen av listene. Jeg tror førsteopplaget har vært såpass beskjedent at det har blitt revet bort, og kanskje ikke engang har nådd ut til alle forhandlere. Senere utgaver er blå, og disse er det i særklasse flest av. At de lilla nok har kommet først, underbygges også av at flere andre Beatlessingler først har kommet i én utgave, som siden har blitt endret av estetiske eller (vel helst) kommersielle grunner – rød og gul Long tall Sally uten bandnavn er et eksempel, gul nærmest uleselig Rock and roll music et annet. Personlig synes jeg det lilla Michelle-coveret er praktfullt, men det er likevel lett å tenke seg at noen kan ha ment det var for mørkt.
Det finnes også mange varianter av de blå coverne, men før vi går videre inn på dem, skal vi se på det som virkelig setter logikken på prøve – nemlig støpeformene. Hold deg godt fast, eller hopp over, hvis du synes dette blir for spissfindig. Men jeg tror altså det finnes et slags system i galskapen...
Det finnes både det jeg antar er svenske støpeformer (maskintrykk på begge sider) og norske støpeformer (SS-RAL på begge sider). Men det finnes også ”svensk-norsk” (maskintrykk på A-side, SS-RAL på B-side) – og fordundre meg finnes det ikke en ”norsk-svensk” også. Dette skal egentlig ikke gå an. For hvis man begynner med svenske støpeformer, og siden går over til norske når de svenske blir gamle og slitne, så kan man få en hybrid med én norsk og én svensk støpeform. Dette forutsetter at man ikke bytter begge formene når den ene er utslitt. Bytter man bare én, vil normalt den eldste støpeformen man fortsetter å benytte være nokså velbrukt, slik at også den snart er moden for skraphaugen. Men hvis man slik går fra støpeform svensk A / svensk B til side svensk A / norsk B, så er det neste logiske skrittet side norsk A / norsk B. Varianten norsk A / svensk B skulle i dette tilfellet være en umulighet, fordi støpeformen svensk B allerede er skrotet. Men i Michelles tilfelle finnes altså alle fire mulige varianter.
Det vanligste er at man benytter bare én type støpeform, men det finnes unntak for en del av de mest populære Beatlesplatene. Rock and roll music, for eksempel, kom først med K-signatur, som siden ble etterfulgt av plater med SS-RAL-signatur. I Michelles tilfelle er antakelig clouet at det først har vært benyttet svenske støpeformer, og deretter norske, før også disse har blitt utslitt, og man av en eller annen grunn har tydd til svenske igjen. Dette er selvsagt detaljer på mikronivå, som bare vil ha interesse for noen svært få. Men det morsomme er at – dersom dette stemmer – så blir det langt på vei mulig å rekonstruere en slags rekkefølge på de mange ulike opplagene.
Jeg sitter nå med fem blå Michelle-covere, og jeg TROR alle sammen har riktige plater om bord. To av dem – et mørkt og et noe lysere – har hva jeg vil kalle god trykk (kan bl.a. ses på veggplatene i bakgrunnen), hvor det går én svak, lys strek fra Pauls bass ned til skrittet hans. Begge disse coverne har plater med SS-RAL-støpeform på begge sider.
De tre øvrige coverne er alle ganske lyse, og her kan man
Page 1 |
Page 2 |
Page 3 |
Page 4 |
Page 5 |
Page 6 |
Page 7 |
Page 8 |
Page 9 |
Page 10 |
Page 11 |
Page 12 |
Page 13 |
Page 14 |
Page 15 |
Page 16 |
Page 17 |
Page 18 |
Page 19 |
Page 20 |
Page 21 |
Page 22 |
Page 23 |
Page 24 |
Page 25 |
Page 26 |
Page 27 |
Page 28 |
Page 29 |
Page 30 |
Page 31 |
Page 32 |
Page 33 |
Page 34 |
Page 35 |
Page 36 |
Page 37 |
Page 38 |
Page 39 |
Page 40 |
Page 41 |
Page 42 |
Page 43 |
Page 44 |
Page 45 |
Page 46 |
Page 47 |
Page 48