Utlandet Terje Rypdal sluttet i bandet han hadde startet våren 1967, for å få i gang Dream. På sommeren spilte bandet som kvartett, spilte bl.a. noe Hendrix (Hey Joe” og “Stone Free”), litt Move (“I can hear the grass grow”) og ikke minst Lindquists glansnummer “Jeff’s boogie”.
Bandet var på flere ganger svensk tv nå, men det mest bemerkelsesverdige var vel at
The Vanguards var den artisten som hadde solgt flest plater i Norge i 1966, og derfor fikk representere Norge på Midem-festivalen i Cannes i 1967. Nå utvidet The Vanguards med Svein Finjarn fra The New Beatnicks, og ble kvintett. - Vi reiste nedover til Frankrike i bil. Hadde med eget utstyr, men ble stoppet på grensa.
Vi fikk ikke lov til å ta med utstyret inn, myndighetene var redde for at vi skulle selge det på svartebørsen. Da bar det tilbake til Geneve, og utrolig nok: Barry Matheson klarte, ved hjelp av NAF å stille høye nok økonomiske garantier ($ 10 000) til at vi fikk slippe inn. Wenche Myhre deltok for øvrig for Tyskland, hun hadde solgt flest plater der året før. Vi ble backet av Paul Mauriats 47 manns orkester (som for øvrig hadde en hit året etter med ”Love is blue”). The Vanguards spilte to låter i showet, den ene var ”People get ready” (alle platesamlinger bør inneholde versjonene både til Vanilla Fudge og Jeff Beck), men Hemmingsen kan ikke minnes hva den andre het. Arrangementet ble vist på tv rundt om i Europa (ikke Norge), og det deltok tjue artister.
Det var denne kvintetten jeg opplevde sen-sommeren 1967, hvor de foruten litt Fleetwood Mac (My heart beats like a hammer) og litt Bee Gees-pop og spilte en genial rock’n’ roll- medley, som åpnet med ”Rock around the clock”, sluttet med Bluesbreakers-utgaven av ”What’d I say” og hadde et vers eller to av ”Satisfaction” i midten. Genialt!!! The Vanguards var også mye i Danmark, til tross for at danskene også hadde sitt eget band
som het The Vanguards. De spilte bl.a. i København og Århus. Revolution var den store klubben i København på den tida, og The Vanguards delte bl.a. scene med Jeff Beck Group. Hemmingsen forteller om Jeff Beck:
- På Revolution var det slik at to band spilte to dager på rad. Først et band fra 20.00 til 24.00, og så et band fra 24.00 til 04.00. Dagen etter i omvendt rekkefølge. Jeff Beck Group var en kvartett den gangen (må sannsynligvis ha vært med Rod Stewart (vokal) og Ronnie Wood (bass)), og han og bandet kom for å spille. Et kvarter før de gikk på scenen gomlet han i seg en neve speed av typen Bustaider, slike store spanske gule piller. Disse svelget han ned med ei halv flaske whisky. Deretter spilte bandet i to og en halv time uten pause, og de andre musikerne tagg om få pause. Men han spilte fantastisk, Freddy Lindquist fikk hakeslepp! På Tivoli traff de amerikanske Electric Prunes, som de ikke bare fikk låta ”Ferris Wheel”
av, men som også ble mektig imponerte over The Vanguards’ bruk av psychedelisk lys på scenen. Så imponert at de funderte på om de skulle stjele Vanguards lysmann med til statene. I Århus bodde de på samme hotell som et band som to måneder senere skulle bli rimelig berømte. Hemmingsen forteller:
- Jeg har stått på klubben Boom i Århus og sett The New Yardbirds, bandet som et par måneder senere skulle bli Led Zeppelin. Og særlig Robert Plant var en meget hyggelig fyr!
Continental
Leif Hemmingsen har vært med på mye i platebransjen. Det hele begynte i 1968. The Vanguards ga ut en norsktekstet singel der, men den var kanskje ikke det viktigste. Han
Page 1 |
Page 2 |
Page 3 |
Page 4 |
Page 5 |
Page 6 |
Page 7 |
Page 8 |
Page 9 |
Page 10 |
Page 11 |
Page 12 |
Page 13 |
Page 14 |
Page 15 |
Page 16 |
Page 17 |
Page 18 |
Page 19 |
Page 20 |
Page 21 |
Page 22 |
Page 23 |
Page 24 |
Page 25 |
Page 26 |
Page 27 |
Page 28 |
Page 29 |
Page 30 |
Page 31 |
Page 32 |
Page 33 |
Page 34 |
Page 35 |
Page 36 |
Page 37 |
Page 38 |
Page 39 |
Page 40 |
Page 41 |
Page 42 |
Page 43 |
Page 44 |
Page 45 |
Page 46 |
Page 47 |
Page 48