flere artikler om at mange norske sjøfugler er trua på grunn av overfiske av tobis, og dermed dårlig mattilgang. Når jeg har sett meg fornøyd på fuglelivet og den oransje midnattssola, kryper jeg inn i teltet mitt, men ikke inn i soveposen. Det blir for varmt.


Uten noe særlig naturlig skygge oppstår det raskt en meget lokal drivhuseffekt i teltet mitt neste morgen. Like greit egentlig, sjøl om jeg er langt fra uthvilt. Vi skal jo ikke sove bort sumarnatta, slik Aslaug Låstad Lygre skriver om i diktet Vi skal ikkje sova. Låra er harde og fulle av små og store muskelknuter. Bedre skal de ikke bli av turen som ligger foran meg i dag. Målet er å ta meg til topps på det 994 meter høye Sandhornet, angivelig en av de beste utsiktstoppene i denne delen av Nordland.


FJELLTUR: Jeg bestiger det nesten tusen meter høye Sandhornet. Utsikten er fenomenal, og det er utrolig nok så varmt at hele landsdelen er innhylla i dis.


Til å begynne med rusler jeg på en sti gjennom bjørkeskogen helt nede i vannkanten langs forden. Etter om lag en kilometer svinger stien nitti grader. Stigninga starter. Jeg følger en gjørmete sti oppover lia. Det er bratt. Pulsen stiger raskt, pusten går fortere. Melkesyre hoper seg opp i lår og legger. Jeg går aleine. Mentalt har jeg imidlertid følge med sjølveste Karl Ove Knausgård, som også har gått denne turen. Han har skrevet om turen i antologien Til topps i Nordland, ei lita fellturfilosofisk perle av ei bok. ’For hver gang jeg snudde meg, hadde landskapet under oss vokst dramatisk. Fjell etter fell, øy etter øy ble lagt til i et landskap hvor det særegne, nordlige lyset fikk alle farger og konturer til å framstå


13


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10