med nummeret 17. Jeg har riktignok planlagt mange avstikkere og omveier, men i atskillige timer og dager de neste ukene skal jeg befinne meg på nettopp denne veien. Jeg husker ikke når og hvordan jeg blei oppmerksom på Kystriksveien første gang, men i flere år har jeg sett fram til å sykle her. Jeg har lest reportasjer. Jeg har lest blogger. Jeg har studert bildebøker og sett videoklipp. Inntrykket er entydig. Strekninga er som skapt for opplevelsessykling. Før turen dagdrømte jeg om å fiske småsei i Saltstraumen, bestige luſtige felltopper med utsikt i verdensklasse, øyhoppe ut til livskraſtige små kystsamfunn, høre sjømenn fortelle røverhistorier fra et liv på havet, besøke verdensarven på Vega og studere jordas indre der den kommer helt til overflata på øya Leka. Jeg har aldri hatt et lykketall, og nå er jeg kanskje for gammel til å få et. Den siste tida har jeg likevel både drømt om og tenkt mye på 17. Tallet er 17, som lottovertene på Hamar sier en lørdag kveld i ny og ne. Dette er min vei – min verden – den neste måneden.


SMÅSEI: Saltstraumen levde opp til sitt rykte som en plass det er lett å få fisk. Disse to ble turens første middag.


Sola står fortsatt høyt på himmelen sjøl om det begynner å bli godt ut på ettermiddagen. Jeg slår meg til for kvelden ved Valnes, et par kilometer vekk fra nummer 17. Ved noen svaberg nede ved forden finner jeg en plass med tørr mose der jeg slår opp teltet. Krokete og vindskeiv dvergbjørk preger vegetasjonen. Når jeg gjør opp fisken nede i færesteinene, får jeg raskt selskap av femten-tjue velfødde måker. De slåss om hode, hale og innmat. Den sterkestes rett ser ut til å


9


Page 1  |  Page 2  |  Page 3  |  Page 4  |  Page 5  |  Page 6  |  Page 7  |  Page 8  |  Page 9  |  Page 10